Logo

Til barn og gamle, til friske og lamme,
vi vil rekke vår arm. Vi vil løfte og bære,
vi vil leve og lære det Gud har oss vist.
Alma Halse

 
 
 
 
Misjonær med Kongens Gull - av John Moen.
 

Forord

Sommaren 1932 var eg gardsgut i Almklovdalen. Denne sommaren vart eg kjend med ein del folk som eg seinare i livet hadde stor glede av. I ungdomshuset i Gusdalen kom vi saman på festar, basarar og 17.mai-feiringar. Ungdom frå begge dalane var saman i songkor, med Johannes Kroken som dirigent. Det årvisse Duestemnet samla mykje folk. Den tida vart eg kjend med Halvdan P. Halse.

Seinare i livet var vi i lag i heradstyret, skulestyret og likningsnemnda. Det eg minnest best var den rettferdssansen han hadde, alltid var han dei svake sin talsmann. Den tida var det her i Vanylven mange ressurssvake som fekk tåle mykje urett. Halvdan R. Halse kunne halde forsvarstale for dei fattige, slik at eg måtte tørke tårer. Han var på same tid ein stor humorist, så i hans lag kom ofte smilet fram.

1
 

Den tida visste eg lite om systera hans, Alma Halse. Det er Dagrun Almklov, dottera til Halvdan Halse, som var bror til Alma Halse, som har skaffa meg bøker og blad, der heile livsverket til Alma Halse er nedskrive. Eg vil bruke så store ord at ingen vi kjenner har utført større arbeid for bom og fattige enn Alma Halse. I 1963 fekk ho Alle Kvinners ærespris, og i 1965 Kongens fortenestemedalje i gull. Ho døydde i 1969, 62 år gammal. Ho er gravlagd i Ålesund, og på gravsteinen står der: Ei kvinne i kamp for andre i naud.

I Tidsskrift for Vanylven sogelag 1985 skreiv Kjell Brenne om Alma Halse. Eg tek med første avsnitt her: "Di meir ein fordjupar seg i livssoga til Alma Halse, di sterkare står du att med den bergfaste gudstrua og det klare kallet ho bar for folket i den nordlegaste landsdelen vår, og som var ei utømeleg kraftkjelde i livsverket hennar. Livet hennar var ein kamp, men ho tvika ikkje når problema tårna seg opp og oppgåvene voks henne over hovudet. Med sin sterke personlegdom hanskast ho med utfordringane og gav medarbeidarane sine inspirasjon i vanskelege tider.
Då ho gjekk i land i Alta 27. desember 1933, låg ei tidføre henne med mykje slit. Evangelisten og den varmhjarta samaritanen hadde for alvor teke fatt på si livsgjerning."

I eit eller anna utanlandsk tidsskrift stod det at Noreg eig ikkje heltar av di landet ikkje hadde vore i krig på meir enn hundre år. Den som kjenner litt til livet og lagnaden for det norske folket, kan ikkje sannkjenne dette. Etter folketalet må Noreg ha fleire heltar enn noko anna land, fordi storparten av dette folket fører ein "krig for livet uavlatelig, med dyre mannefall i kampar utan tall", som Bjørnson har sagt det.

Gjev ein seg til å røkje litt etter i livssoga åt dei menn og kvinner som bur kring dei langstrakte strender, vil ein mest ikkje kunne tru det er sant det som ofte kan forteljast om slike folk.

John Moen.

Alma Halse

"Historia om Alma Halse er et sterkt vitnesbyrd om hva Gud kan få utrette gjennom et menneske når det stiller vilje, evner og krefter helt og fullt til Hans disposisjon. Alma Halse har alle kristne pionerers kjennetegn: Kallet, forsakelsen, den urokkelige tillit til Gud, den vidtfemnende kjærligheten og lidelsen. Hun har ikke bare etterlatt seg et livsverk til velsignelse for mennesker, til nytte for samfunnet og til ære for Guds navn, men også et lysende og inspirerende eksempel."

Desse orda står på omslaget til boka "ALMA FRA ALTA", skriven av Jakob Tangstad i 1982. Tidlegare, i 1962, kom boka "EN KVINNE I KAMP" av Jon Willy Rudolph, og i 1987 kom eit større jubileumshefte "BETANIA ALTA 50 ÅR". Heftet fortel i tekst og bilete om byrjinga, utbygginga og drifta av Betania heilt frå Alma Halse kom til Finnmark og fram til 1987.

Når eg i dette heftet gjerne vil presentere Alma Halse, har eg brukt det som er skrive om henne og av henne som kjelde. Men sjølv med rike og evlskrivne kjelder, føler eg oppgåva vanskeleg fordi det er så lite eg får plass til i heftet, og av den grunn kan biletet av eit særmerkt menneske og livsverket hennar bli mangelfullt. Mellom anna skulle dei trufaste medarbeidarane hennar vore nemnde. Fleire av dei har fått utmerking for verdfullt samfunnsnyttig arbeid.

Eg har lagt vekt på at Alma Halse sjølv fortel om sitt kall og si livsoppgåve, men aller først litt om institusjonen Betania, fortalt av Jakob Tangstad i 1982.

"Midt i sentrum av Bossekop, ned mot den vakre Altafjorden, ligger institusjonen "Betania". Det er et stort hjem for mennesker med psykiske vansker. Omkring denne bygningen ligger flere store og mindre bygninger, noen for betjening og andre for pensjonister. Men en viktig del av disse bygningene er noe de kaller uteseksjonen. Det er boliger som er bygget for pasienter, som et ledd i tilbakeføringen til et selvstendig liv. I disse boligene kan de stelle seg selv med mer eller mindre støtte fra avdelingen.
Et stykke fra Betania ligger Furuly alders- og pensjonisthjem. Det ligger mot Altafjorden i et område med furuskog. Det er vel også bakgrunnen for navnet det bærer. Lengre inn i landet, ved Altaelva, ligger et ganske stort gardsbruk. Noen mål av dette blir brukt til hagebruk og er en naturlig del av det arbeid som blir utført på Betania. Alt dette tilhører samme institusjon.
Dette store arbeidet skyldes et privat initiativ. Det gjelder en kvinne ved navn Alma Halse, også kalt Alma fra Alta.
Hun begynte dette arbeidet med to tomme hender, men med en guddommelig visjon og i en enkel tro til Gud. Hennes arbeid var ikke en solskinnsjobb, med støtte og hjelp fra alle, men en hard arbeidsdag med mye motgang og mye arbeid som måtte gjøres om og om igjen.
En tidfør hun døde, var det flere og flere som fikk forståelse for den store og uegennyttige gjerning hun gjorde i Alta. Hun ble beæret med Alle Kvinners ærespris. Den ble overrakt henne av daværende statsråd Aase Bjerkholt. Hun ble også belønnet med H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull. Den ble overrakt henne av daværende fylkesmann i Finnmark, Kolbjørn Varmann. "
Heimstaden til Alma Halse, med skulehuset og barndomsheimen nærast, øvst gardane i Kroken. Det var halde møte i heimane, og elva fremst på biletet vart nytta di dåpshandlingar.

Barndomsminner
Fortalt av Alma Halse:

"Mitt barndomshjem lå i en liten dal, ca. 8 km fra Åheim på Sunnmøre. Denne dalen heter Sunndalen. På den tid var den en liten skolekrets som besto av små garder hvor alle kjente hverandre.
Mine foreldre var strevsomme mennesker, som i unge år valgte Jesus som livsfører. De begynte med to tomme hender, ryddet mark og bygget et hjem. Det ble slitsomme og lange dager, men de hadde et ukuelig mot og en indre drivkraft som var gudgitt.
Min mor hette Dorthea, og min far Peder Halse. Barneflokken økte på, og i mange år var vi 12 stykker til bords hver dag. Inntekten var liten. Det ble ingen åttetimersdag for far ute på jordet. Han boret seg fram i de store, grå steinrøysene som lå tett i tett, men han hadde en levende kontakt med himmelen og snakket ofte med Jesus mens han gikk og arbeidet.
Barna ble tidlig tatt med i arbeidet, og det ble nok av oppgaver for dem. Min eldste bror var med far helt fra sjuårsalderen. Vi forsto alle at vi måtte hjelpe til for å kunne livberge oss, derfor stilte ingen av oss noen krav.
Mor var utrettelig på farten i hus, fjøs og låve. Barna skulle ha sitt stell, og alle skulle ha mat. Ull fra sauene måtte gjøres om til garn og videre strikkes til strømper Alt skulle mor gjøre. Det ble en lang dag. Tidlig opp og sent i seng. Om sommeren var hun ute på jordet ved siden av far for å hjelpe til med slått og hesjing (Å hesje vil si å henge opp gresset til tørk).
Først måtte hun opp på fjellet for å melke kuene og så hjem igjen for å lage frokost. Hun fortalte at det ofte var vanskelig å komme seg fra barneflokken kl. 4 om morgenen for å dra til fjells, men hun klarte det.
Mor var lett og glad til sinns under sitt arbeid og i hjemmet. Hun hadde ikke sterk helse, men hun hadde et ukuelig livsmot. Det ble ingen ferie eller fritid, for hjemmet krevde all tid.
Jeg er personlig takknemlig for at jeg vokste opp under slike forhold. Det fostret meg for det krevende arbeid som ventet på meg og som nå i så mange år har hvilt på mine skuldrer Det er sant som Bibelen sier: "Det er godt for et menneske å bære åk i sin ungdom."
Allerede i 1902 ble min far døpt som troende og var en av de første som måtte gå ut av statskirken på i Sunnmøre. Han gjorde etter sin overbevisning ut fra Guds ord, selv om han fikk stor motstand av presten og de andre troende på stedet. Hans egen morbror sa til han at djevelens ånd hadde gått inn i ham. Far vitnet med frimodighet om det lys han hadde fått over troendes dåp. Det hendte flere ganger at han ikke ble mottatt når han kom til et sted på grunn av dette, men da praktiserte han Bibelens ord om å ryste støvet av føttene.
Vårt hjem ble et sted for predikanter og møter og et sted hvor Guds kraft ble åpenbart. Det var bevegelse og liv, og mange ble fylt av Den Hellige Ånd, både voksne og barn.
Det var jubel, lovsang, bønn og takk. Guds Ånds ild brant i hjemmene, og alle smeltet sammen til en åndelig familie. Disse vennene holdt sammen. De ble oppbygget av å møte hverandre på landeveien.
Det var stor motstand mot det frie evangeliet, men lidelse og forakt ble veien til velsignelse og seier. De var tro mot det himmelske lyset.
På skolen fikk vi snart oppleve at vi stod i særklasse. Jeg var ikke døpt i kirken og var derfor en hedning for de andre. Jeg fikk mange smedord av kameratene. Men alltid var jeg overbevist om at fars syn var riktig. Allerede i det første skoleåret kjente jeg klart at Jesus kalte på meg. Alltid var jeg grepet av en usynlig hand. Jeg forstod også tidlig hvilken forakt som fulgte med å bekjenne Jesu navn, og mitt barnehjerte vegret seg for det.
Jeg ba ofte til Gud at han måtte spare mitt liv inntil jeg fikk kraft til å løsrive meg fra alle hindringer Ofte var jeg irritert på meg selv over at jeg ikke kunne være som andre. De enkleste barneleker ble for meg en plage, fordi mitt sinn var belastet med en sorg og et alvor over situasjonen som jeg da ikke forstod.
Jeg kunne selvfølgelig smile, leke og bråke, men det var noe inni meg som gråt. I mine tanker var jeg ofte opptatt av åndelige ting så det iblant var vanskelig å følge med i undervisningen. Jeg var ingen lettvint elev.
Jeg kjente meg gammeldags og følte meg beslaglagt av en skjult hand, av noe som fylte meg med tanker og ga meg en nød som jeg ikke kunne motstå.
Ennå kan jeg huske at nøden forf oreldreløse, fattige og hjemløse barn kom over mitt barnesinn. Jeg kjente ingen slike barn og hadde ikke hørt om noen heller, men denne følelsen kom over meg som en mektig bølge. Jeg måtte be for disse forsømte barn. Ja, jeg gråt over dem.
En gang jeg var ute og akte på kjelke, stjal jeg meg avsides for å være alene med tankene om disse barna. Jeg likte ikke å bli forstyrret.
Mange netter lå jeg våken time etter time. Jeg gråt og sa til Jesus: "Du skal få mitt hjerte og mitt alt. Mine evner og mine krefter skal du få om du bare kan bruke det til hjelp for disse barna, slike som ikke vet av kjærlighet og som er overflødige for foreldre og samfunn. Jesus, gi meg disse til venner "

I 1925 gjekk der ei vekking over heimbygda, det er fortalt at det knapt var ein heim eller ein familie som ikkje var berørt.
Alma tok ikkje noko standpunkt til dette, møta med dei sterke ytringsformene høvde ikkje for henne og ho ville helst reise bort frå det heile. Ho fekk seg arbeid i Nordfjord og reiste heimanfrå. Likevel fekk ho ikkje fred, og ho var klar over at ho i røynda prøvde å rørne frå Guds kall og plan. Ein gong kom desse orda til henne: "Alma, det skal bli tungt for deg å stampe mot brodden." Trøytt oppsøkte ho bedehuset.
Her gav ho Gud sin lovnad, ein lovnad ho visste kom til å gjelde både det åndelege livet og den praktiske livsoppgåva som låg framfor henne.

Utpå hausten same året reiste ho heim, og ho fortel vidare:

"Jeg dro til bønnemøtet den samme kveld jeg kom hjem, selv om jeg var trett etter reisen. Det var i en liten stue på en avsides plass vi møtte hverandre for å be sammen. Da fikk jeg se at disse vennene hadde en glede og en frigjørelse som var ukjentfor meg. Jeg følte det som om jeg kom inn i en ild, og Herren viste meg at han ville tenne ild i meg.
Det ble atter kamp. Jeg lå på kne ved en kjøkkenstol i tre timer. Det var Jesus som møtte meg og hele tiden talte til meg. Hva jeg da gjennomlevde, kan jeg ikke fortelle, men noen glimt vil jeg ta fram om det kan være til hjelp for andre.
Mens jeg lå der, ble alt omkring meg så lyst. Jeg ropte om hjelp da det var noe i meg jeg måtte bli løst fra. Plutselig fikk jeg se en pæl som stod oppreist, og like ved pælen stod et alter. På alteret brant en mektig flamme. Jeg forstod at Herren ville ha meg bort til alteret, men det var jeg ikke villig til. Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde et rep rundt meg og ble dratt nænnere inn til alteret av en sterk hand. Det var ikke noe brutalt over det, men noe kjærlig og smeltende. Hans vesen var så vidunderlig at all motstand forsvant. Jeg nærmet meg alteret og følte det som et dødsøyeblikk, da likesom alt inne i meg brant opp.
Jesus begynte å tale til meg med en stemme som smeltet meg helt. Han viste meg ting som han ønsket jeg skulle legge ned på alteret, men jeg svarte at det klarer jeg ikke. Etter en stund var min vilje brutt, og jeg sa: "Ta du det, Herre." Jeg kjente en befriende kraft. Han pekte på mennesker jeg holdt av, venninner jeg hadde kjær. Jeg sa at jeg ikke maktet å slippe dem, men han viste meg at han ønsket å være altfor meg. Da fikk jeg nåde til å svare ja på punkt etter punkt, og jeg kjente hvordan ilden etter hvert økte i mitt hjerte.
Så forsatte Jesus å spørre om jeg var villig til å gi mitt liv, min kjærlighet og mine år til ham. På nytt sa jeg: "Nei, det makter jeg ikke. Jeg vil elske deg, men å følge deg er umulig."
Slik fortsatte kampen fram og tilbake, men til slutt smeltet hans kjærlighet meg ned. Hans nærvær virket så mektig på meg at jeg til slutt sa: "Jeg vil følge deg hvor du vil føre meg."
I det øyeblikket ble jeg løst fra kjærligheten til meg selv og mitt eget. Jeg sa: "Herre, nå klarer jeg ikke mer Jeg er avmektig. Du må fylle meg med din kraft. Jeg kan ikke leve lenger uten en fylde av din Ånd."
Enda en gang kom han med et nytt spørsmål som jeg ikke orket å svare på. Jesus sa: "Vil du lide ondt, bli forfulgt, foraktet og misforstått for evangeliets skyld?"
I det samme var det som om jeg så meg selv gående på en landevei, sammen med mennesker som pekte finger og gjorde narr av meg. De ristet på hodet og uttalte skjellsord etter skjellsord. Da holdt jeg på å synke sammen under byrden. I fortvilelsen grep jeg fatt i en søster ved min side og ba om hennes forbønn. Hun tok meg inn i sine armer og bare priste Gud på et fremmed språk.
Den Hellige Ånds ild ville fortære noe, men for meg ble det verre etter hvert på grunn av min ulydighet. Jeg kom i mørke og følte det som om jeg hadde mistet Jesus.
Da ropte jeg i min nød og ga ham det løfte han ville ha. Han rakte meg sin hånd, og jeg ga ham min. Der ved alteret ble det slutten et pakt for livet.
I Samme øyeblikk døpte Jesus meg i Den Hellige Ånd. Jeg spratt opp. Jeg begynte å hoppe og springe. Av bare fylde og glede klappet jeg i hendene. Jesus hadde løst mine band, fylt min sjel og ånd, og grepet min kjærlighet. Jeg var fengslet av hans storhet. Da talte jeg i et fremmed stråk. Min åndelige hunger var stor, men mitt indre ble tilfredsstilt av den veldige kraftensom gjennomstrømmet meg.

Til Finnmark

Etter kvart kjende Alma ei sterk dragning nordover, og ho fekk det klart føre seg at det var her oppgåvene ventet.
Då ho gjorde det kjent, mangla det ikkje på åtvaringar: "kven skal underholde deg?" "Kvar skal du bu?" "Du kjem til å svelte og fryse så langt mot nord!"
I 1933 steig ho på land i Hammerfest. 7 kroner var alt ho åtte av kapital, men ho kjende seg trygg, ho hadde gått ut på Herrens løfter! Ferda gjekk vidare til Alta, her tilbaud ho hjelp med gardsarbeid og husarbeid, om kveldane samla ho folk til møte. Når ho reiste omkring, tok ho med havremjøl og sirup til å koke graut av, dette var god og lettvint niste. Etter ei tid i Alta reiste ho til Aust-Finnmark. Denne reisa skulle bli byrjinga på dei oppgåvene som låg framfor henne. Vi let henne sjøv fortelje:

"Helt fra barneårene led jeg når jeg så at barn hadde det vondt. Jeg ønket jeg kunne hjelpe dem. Jeg sa en gang til mor: "Når jeg blir stor, skal jeg bygge et stort hus og ha det fullt av barn, men ingen mann". Mor forstod det ikke, men tankene i barneårene ble til virkelighet en dag."
I Øst-Finnmark møtte Alma søster Thea på Nyborg tuberkulosehjem. Hun viste Alma en liten gutt på åtte år som var foreldreløs og ikke hadde noe stsed å bo. Alma ble betatt av den lille gutten. Da husket hun sine ord til mor i barneårene, og hun følte så for denne gutten. Han hadde selv ikke noe sted å være, og likevel forstod hun at Gud ville hun skulle ta seg av denne gutten. Hun måtte selv sette sin lit til Guds løfter og hans omsorg, og hun fikk visshet om at Gud skulle sørge for gutten også.
Gutten ville så gjerne være med Alma, og hun sa til Søster Thea at hun ville ta ham med. Ingen andre visste om dette; men noen få dager etter på fikk hun en pakke med klær og utstyr til en gutt, og de passet akkurat til ham. Denne pakken var sendt før Alma hadde møtt gutten, og på den måten fikk hun full klarhet over Gud vilje i denne sak.
Da det ble kjent at Alma hadde tatt seg av en liten gutt, kom en dame og spurte om hun ville ta seg av enforeldreløs pike også. Alma sa ja. Hun følte det som en større risiko å si nei. På kort tid hadde Alma fire barn å ta hand om.

Betania barnehjem blir til

Da Alma kom tilbake til Alta, fant hun et hus i Bossekop som hun syntes passet til et hjem for barna. Det ble kalt Strandsletta. Det ble bygget for å tjene som gjestgiveri, men ble aldri riktig ferdig til bruk. En tid ble det brukt som kafé. Borghild Brekken i Bossekop forteller følgende: "Det var i midten av trettiårene. Ågot Iversen og jeg arbeidet i Holder Iversens butikk, som lå på den andre siden av veien for Strandsletta. En fin sommerdag på ettermiddagen oppdaget vi en fremmed dame med gitar i handa. Hun satte seg på trappa på Strandsletta. Vi ble nysgjerrige og gikk ut på butikktrappa, for å se nærmere på hvem denne underlige damen kunne være. Den fremmede tok da til å spille og synge. Sangen var: "Jeg begynner med sangen om Jesus. " Den lød over stedet, og den sangen glemmer jeg aldri."
Det varførste opptakt til det som i framtiden skulle bli Betania. Jørgen Johansen, en av Almas medarbeidere, sier: "Penger til å kjøpe dette huset i Bossekop hadde hun ikke. men hun visste det var Herrenes ledelse og vilje. Menigheten på hennes hjemsted og menigheten i Ålesund stilte seg villige til å være ansvarhavende overfor myndighetene. Det ble ordnet et styre, valgt kasserer og skrevet statutter. Senere ble menigheten i Ålesund alene om dette, og Knut Tomren ble kasserer.
Evangelist Laurits Karlsen kom oppover til Alta i 1937for å ordne med kjøpet av huset. Han var bygningskyndig og tok på seg innredningsarbeidet, så det kunne bli godkjent som barnehjem.
Økonomien var fremdeles en uløst gåte. Den eneste mulighet Alma hadde, var å sende et opprop til Korsets Seier og på andre måter forsøke å samle inn penger, men hun hadde liten lyst til det. Hun sa til Jesus at hun ikke ville presse et nytt arbeid inn mellom de andre store oppgavene både på misjonsmarken og her hjemme. Jesus svarte henne: Du skal slippe å presse dette arbeid inn på noen. Jeg skal stride for deg. Bare du vil ivareta mine interesser skal jeg ivareta dine interesser. På denne maten ble hele arbeidet en trossak for henne. Hun ba Herren om det hun trengte, og han stod trofast bak sine løfter. Mange forsømte foreldreløse og hjemløse barn fikk et hjem. De fikk god og kjærlig pleie i kristent miljø."
Det rådde mykje uvisse i Bossekop om denne nye "sekta" som etablerte seg på staden. Pinserørsla var heilt ukjend for altaværingane. Å stå utanfor statskyrkja og t.d. praktisere truande dåp vart stempla som vranglære og villfaring. Men behovet for barnebeimsplassar vart stort i heile Finnmark og arbeidet på Betania fekk etter kvart anerkjenning og respekt. Tiltak som søndagsskule og julefestar vart og høgdepunkt for borna i bygda.
I 1939 kom mange finske flyktningar til Alta, og på Betania vart det husly, mat og klede også til dei.
Den framande "sekta" hadde makta å tenne eit lys i bygda!

 

Krig og okkupasjon

Ved krigsutbrotet var det samla fleire hundre norske soldatar i Alta, dei høyrde til den kjende Alta-bataljonen. Soldatane hadde sterke åndelege behov, dei var i angst og naud og bad om forbøn. Mødre og fedre kom og med ynskje om forbøn for sønene sine. På Betania skipa dei til møte og gjorde alt dei kunne for å hjelpe, m.a. skaffa dei biblar og nytestamente. Folk stod i kø for å kome til møta. Sommaren 1940 fall også Finnmark i fienden sine hender.
Ein dag fekk og Betania besøk av tyskarane, dei ville nytte huset til sjukehus for tyske soldatar. Då bad Alma betjeninga om å gå ned i bøneromet og be til Gud om bevaring av huset. Sjølv gjekk ho saman med dei tyske offiserane kringom i huset. Det siste romet dei kom til var spebarnsromet. Då tyskarane såg dei små borna, vart dei rørte til tårer, dei gjekk sin veg og arbeidet på Betania kunne halde fram.

 

Tvangsevakueringen

Krig og uro preget alt omkring Betania. Til slut forsto man at det ikke var til å unngå: Alle MÅTTE evakueres. Det var ingen lett sak å evakuere en hel landsdel, men tyskerne hadde ikke noe imot å bruke makt. I tiden som fulgte, sto oppbrudd, tårer, skilsmisse og fortvilelse på dagsordenen.
Med barn og betjening var det i alt 40 personer på Betania. Noen var syke, meget alvorlig også, og noen var ganske små. I løpet av det siste året var de blitt nødt til å ta inn ganske mange spebarn. Mødre kom til dem og ba dem ta vare på barnet sitt noen få dager, eller en uke og to, og lovte så å komme tilbake og hente dem. Men de viste seg aldri mer. Noen sendte likevel anonyme postkort hvor de i knappe ordelag fortalte at de ikke kunne hente barna som lovet.
Syke og gamle ble baret inn på Betania. Noen gråt, andre hadde det gått rundt for, atter andre led under åreforkalkning. Alle hadde måtte forlate alt de eide av jordisk gods og gull. De hadde måtte si farvel til det de hadde brukt et helt liv for å opparbeide. Noen sørget over dyrene som gikk ute på jordene, og som de ikke hadde rukket å få drept. Andre sørget over kyrne som sto på basen, og som de heller ikke hadde rukket å ta livet av. Sannsynligvis kom dyrene til å lide sultedøden.
Det var overfylt av mennesker på Betania. Det lå syke over alt, og betjeningen måtte ta av seg skoene for å kunne bevege seg mellom alle de sovende om natten.
Noen dager før avreisen kom noen tyske offiserer inn på Betania med fire gamle. De ga beskjed om at man skulle finne plass til dem øyeblikkelig. Alma svarte at det var så overfylt at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av dem. Man måtte skyve madrassene på gulvene enda tettere sammen, slik at de sist ankomne kunne bli stuvet ned på de ledige gulvplankene.
Så kom dagen da disse fire gamle skulle reise. De var så elendige at de absolutt ikke kunne sendes alene. Fru Jenny Orlien,Alf Hansen fra Ålesund og Edna Fjeldberg var med en gang villige til å reise sammen med disse på den farefulle ferden med båt sørover. De ble så stuvet samman ombord i et troppetransportskip, sammen med 1700 andre.
De hadde ikke vært lenge ombord før en av de gamle døde. Ved neste anløpssted kom fru Orlien og Hansen seg i land, fikk tak i noen planker og bord og slo sammen en liten kiste. Ved lyset fra en parafinlampe grov de en grav, mens båten lå og ventet. Det ble ikke tid til salmesang da kisten ble senket i graven. Men den lille flokken som sto der ganske stille, visste om noe som var like bra. Hver enklelt foldet hendene og ba til Gud. Og selv om bønnene var korte og usammenhengende, visste de at deres himmelske Far hørte dem. Deretter gikk reisen videre.
Rundt om satte invasjonsmakten fyr på hus etter hus. Fra det innerste av fjordene ble folk drevet ut og tvunget ombord i de store skipene som skulle evakuere dem. Tvang, lidelse, nød. Store flokker med kyr ble drevet langs veiene til slakteriet av tyske soldater. Dyrene brølte og bar seg så det ga gjenlyd mellom fjellene. Samtidig kunne man se hus brenne. De minte mest om store sankthansbal. Langs alle strender brant disse bålene. Skifertakene raste sammen, og hundene ulte og gjødde i panikk natt og dag. Det var KRIG!
Mens de fleste andre ble tvunget ombord i de store troppetransportbåtene, ordnet Gud det slik at Betania-flokken skulle få reise samlet, og med buss. Bare dette var et under i seg selv.
Klokken syv en torsdag morgen måtte alle være ferdige - lød ordren - og ingen ting fikk man ta med seg. Bussen måtte være så lett som mulig!
Det ble ikke så mye hvile den siste natten. Tidlig neste morgen begynte barna å ta plass i bussen. Betjeningen prøvde å ta med så mye som mulig, men det meste måtte de sette igjen pa trappen, på gårdsplassen og på veien. Alt i alt var det 42 stykker som skulle reise med bussen. Alle hadde tatt plass, bare Alma manglet.
Hun måtte gå fra rom til rom for å slite seg løs fra det hjemmet hun hadde satset så mye for å reise.
Da hun kom utenfor, fikk hun plutselig Øye på den store pappskiven som var spikret fast på en stolpe. Der stod det: "Møte på Betania søndag, tirsdag, torsdag og lørdag". Hun gikk bort, tok ned oppslaget og rev det i stykker Hun sukket til Gud for det som var blitt sådd, at det måtte spire!
Fra En kvinne i kamp

 

Første etappe Alta-Narvik Karantene

"Det steg takksigelser opp fra den rødmalte bussen der den humpet seg fram. Alle var kommet med, og ingen av Betanias store familie var latt igjen. Men likevel - de voksne følte et enormt ansvar. De hadde en lang reise foran seg, og alt de visste var at de skulle sørover -" Etter store strabaser og vanskeligheter nådde de Narvik etter to lange døgn. Uendelige kolonner med mlitærtransporter og russefanger, evakuerte på all slags transportmidler, hopet seg opp, natt som dag. Og så har de blitt smittet av sykdom. I løpet av den første natten var gutten til Bjerke blir meget syk, og nå lå han og kjempet med døden. Han døde dagen etter. Det var difteri flere av gruppen på vel førti var blitt smittet av. Mange av barna måtte inn på sykehuset i Narvik.
William Bjerke ble også alvorlig syk, det var som et under at han stod det over De Øvrige ble plassert i et forholdvis bra hus. Her fikk de ordne alt selv, og etter en stund kom også de andre på plass. Tett i tett lå madrassene bortover gulvet. I den tiden var det heldt nødvendig at de hadde sin egen husholdning; de var nærmest i karantene p.g.a. smittefaren.. I tre måneder bodde de i Narvik, og i den tiden fikk de oppleve mange underlige ting. Familien bare økte. Overlegen
ved Narvik sykehus fikk stadig med barn å gjøre på grunn av evakueringen. Alma Halse kunne ikke si nei når spørsmålet kom om å ta imot nye barn. Det ble så denne velvilje som åpnet veien til et nytt hjem.
Då smittefåren var over, gjekk ferda vidare sørover. Fordi dei hadde teke seg av born som hadde det vanskeleg frå Narvik sjukehus, hjelpte overlækjaren dei med opphald på Modum Bad på Vikersund. Mottakinga der var den aller beste. Etter ei tid flytte dei til Solmoa i Eggedal, men dette var ikkje eigna til vinterhus, og neste stopp var Solborg på Jevnaker. Dette vart og eit midlertidig opphald. Alma kjende til eit høveleg hus og ei større brakke på Årdals Bruk ved Hamar. Dette var eigd av kommunen, og ho ringde ordføraren i Løten med spørsmål om å få leige. Han var då i kommunestyremøte og lova å ta opp saka med det same. Telegrammet frå ordføraren i Løten er eit lysande eksempel på forståing og hjelp til medmenneske i ei vanskeleg tid. Vedtaket hadde denne ordlyden: "Løten herredsstyre har besluttet at Betania barnehjem skal få bo på Solhaug så lenge det er nødvendig og vederlagsfritt. Innflytting kan finne sted når som helst."
Alma hadde fått endå eit bønesvar, og opphaldet varte til slutten av september -46, då Betania var bygd oppatt og borna kunne flytte tilbake.

 

Tilbake til Finnmark

Fortalt av Jørgen Johansen

"Da krigen var slutt, reiste Alma Halses bror, Anders, og to av den mannlige betjeningen på Betania nordover til Finnmarkfor å rydde tomten og forberede gjenreisningen. Senere kom flere.Herren hadde talt til Alma at hun snarest mulig måtte sette i gang med gjenoppbyggingen. Det viste seg senere a være riktig. Siden hele stedet var nedbrent, skulle alt reguleres før gjenoppbyggingen. Da arkitektene hadde bestemt hvor Betania skulle være, var bygget allerede reist på den gamle tomten. Ingen kunne da gjøre noe med det. Det nye Betania fikk en grunnflate på over 300 kvm og ble bygget i to etasjer. Meningen var å bygge i tre etasjer, men hun fikk ikke tillatelse til det. Hun bygget da betjeningsbolig ved siden av hovedbygget.
Betania var første bygget som ble reist i Alta etter nedbrenningen. Lenge var det også største bygget, og hun måtte leie ut kontorer til distriktslegen, banken og fylkesbilene.
I barnefantasien såAlma for seg et stort hus som lå midt i veien, og all trafikk mått gå gjennom huset. Det skjedde bokstavelig her. All busstrafikk ble ekspedert i hennes hus. Spisesalen ble benyttet til folkekjøkken, og hver dag ble to hundre menn bespist. Det var menn som var kommet nordover for å gjenreise stedet etter krigen.
Betania ble derfor et betydningsfullt hus. Da H.M. Kong Haakon besøkte Finnmark i 1946, leide kommunen spisesalen i Betania til kongemiddagen. til stede var statsråd Holst, justisminister Gundersen m.fl. For de gamle og syke menneskene som kom tilbake etter evakueringen, hadde ikke kommunen noe bosted. Det ble da spørsmål om ikke Betania kunne ta imot dem. Alma kunne ikke si nei til barmhjertighetsarbeid, og Betania, som ble bygget til barnehjem, gikk over til syke- og aldershjem. Det ble da kalt Betania Pleiehjem.
Alma hadde før evkueringen vært ute med en søknad på en fin tomt et stykke fra sentrum. Kommuen var også interessert i denne tomten. Fordi Almas søknad var den første, fikk hun overta tomten.
Det ble plassen for det nye barnehjemmet. Byggingen kom også i gang. Det ble en bygning på ca. 200 kvm i to etasjer. Der plasserte hun barna. Like ved bygget hun en skolestue og fikk egen lærer for barna. Hun så også det som Guds plan.
Til å begynne med var alt enkelt og provisorisk. Det var lite med materialer å få tak i, og det skulle midler tilfor å bygge. Etter hvert ble det bedre, og de ble selvhjulpne på de fleste områdene.
Det var firmaet A/S Norges Hus som tok på seg bygginga av det nye Betania. Då Alma hadde underskrive avtalen og lagt brevet i postkassa, sette ho seg ned ved posthusveggen og skreiv desse versa:

Nå vil vi glemme all sorg og slit
som vi måtte lide i denne tid.
På nytt vil vi bygge og branntomter rydde
for nyskapningstid.

Til barn og gamle, til friske og lamme,
vi vil rekke vår arm.
Vi vil løfte og bære, vi vil leve og lære
det Gud har oss vist.

 

ivet på Betania

Alt arbeid på Betania vart utført frivillig, både arbeidarar og medhjelparar stilte på same vilkår. Dei fekk husrom, mat, litt klede og lommepengar, det siste vart det vel heller lite av. Likevel var det alltid ein flokk som stilte opp. Nokre vart der ei kort tid, andre lenger og nokre vart der heile livet. Det står både beundring og respekt av ei slik teneste.
Alma sa ein gong: "Vi begynte arbeidet med 10- 16 personer, så økte det til 30 personer, og senere 100. 1 dag teller Betaniafamilien 140 personer, og vi tør ikke stoppe!" Det seier seg sjølv at det vart lange arbeidsdagar både for Alma sjølv og medarbeidarane hennar. Likevel hadde ho alltid tid for den enkelte. Omsorg var liv og teneste for henne.

Evangelisten Alma Halse

Alma reiste mykje kringom i landet som evangelist. Forkynninga hennar var prega av sterk innleving og varme. Ho knytte ofte hendingar frå liv og kvardag til bodskapen ho bar fram. Mange har teke vegval og lagt livskurs framfor Alma Halse sin talarstol.

Vi tek med eit utdrag frå ein av talane til Alma: "Hva jeg lærte i mørkerommet". Men først let vi Jakob Tangstad fortelje om sitt første møte med evangelisten Alma Halse: "Det var midt på dagen, men likevel var forsamlingslokalet fullt av mennesker Alma Halse skulle tale. Hun var kledd i en mørk kjole uten pynt av noe slag. Ansiktet var preget av en lett nervøsitet, men det økte egentlig bare spenningen.
Alma Halse ble presentert som ny evangelist i Nord-Norge, og hun ble gitt et godt vitnesbyrd.
Hun gikk fram til talerstolen, åpnet sin bibel og leste teksten med henførelse og varme. Kontakten med forsamlingen var sluttet. Med enkle, varme ord fortalte hun om den hjelp hun selv hadde fått fra Herren. Bibelordet var: "Hittil har Herren hjulpet." Det hvilte noe fra himmelen over oss alle.
Slik møtte jeg Alma første gang. Ingen tenkte den gang at hun skulle få utrettet noe som skulle bli enestående i pinsevekkelsen i vårt land. Hun skulle skape et sjeldent livsverk under forhold som setter henne i den største respekt.
Enkelheten i hennes måte å være på og den uforklarlige styrke i hennes liv har fulgt henne og preget hele livsverket. "

Hva jeg lærte i mørkerommet

"For en tid siden lå jeg på Hammerfest sykehus for en større undersøkelse. Jeg følte meg nedfor både til kropp og sjel. I hele mitt liv hadde jeg sett opp til Herren som min lege, og likevel var jeg havnet der og kunne ikke forstå hva Herren mente med dette.
Arbeidet på Betania ventet på meg, og jeg syntes likesom at tiden her var bortkastet tidfor meg. Alt gjorde sitt til at det ikke føltes så lystfor meg, og jeg ventet et svarfra Herren på dette.
Jeg var til stadig røntgenundersøkelse, og foran denne måtte jeg sitte i et mørkt rom. Jeg gruet meg for hver gang jeg måtte inn i mørkerommet, og det hele ble som en lidelse for meg. Det var likesom mørket ville trykke meg ned. Om jeg bare hadde sluppet å sitte her, tenkte jeg, så hadde oppholdet vært lettere for meg.
En dag da røntgensøster gikk forbi, sa jeg til henne: "Søster, er det nødvendig for meg å sitte her? Kan jeg ikke få slippe det? " "Frøken Halse, " sa hun, "det er nødvendig å sitte i mørkerommetfor å venne øynene til å se bedre i mørket. Det er ikke bare De som nu sitte her. Også vi som arbeider her inne, må sitte ned en stund i mørket før vi tar fatt på arbeidet."
Å, tenkte jeg, er det derfor jeg sitter her. Da var det likesom den kjente røsten talte til meg igjen: Du er i mørkerommetfor å kunne se bedre i mørket. Da visste jeg det. Da strålte lyset inn over min sjel, og jeg begynte å prise Herren. Jeg tenkte på de mange Guds barn som nå og da kommer inn i slike mørkerom i livet, og hvordan fienden i slike stunder forsøker å gjøre det så mørkt som mulig. De kan ikke forstå hvorfor slike ting hender og alt blir så vanskelig. Men så kan Gud fortelle at de kommer derfor å se bedre. Den som selv har vært i et slikt mørkerom i livet, kan bedre forstå andre som er kommet dit. Gud har store oppgaver for oss, men mye av hans oppgaver kan vi ikke se, for vi er ikke blitt oppøvd til å se i mørket. Det er så lyst for oss at vi ikke ser dem som lever på den mørke siden, selv om vi er kalt til å hjelpe dem og lede dem ut i lyset.
Fra den stund ble sykehusoppholdet forandret for meg. Jeg var oppegående, og jeg benyttet anledningen til å besøke de andre pasientene for å gi dem en hilsen fra Jesus. De som var sorgfulle og nedfor, kunne jeg gi en hilsen fra Herren med den samme trøst som jeg selv hadde fått. Han som gjør tåredalen til en kildevang, han gjør de mørke pass til velsignelse. Det lærte jeg i mørkerommet. "

Ein arbeidsdag er til ende

Alma var i mange år plaga av sjukdom, dette hemma henne mykje i arbeidet. Ho var heile tida oppteken av at arbeidet måtte gå vidare, og at nye planar måtte realiserast. Det synte seg at sjukdomen ho hadde var dødeleg. Hennar trufaste medarbeidar Pauline Fauskanger pleia henne då ho vart liggande til sengs. Alma hadde alltid vore fast deltakar på Nord-Norge-stemnet, men i 1969 sende ho denne helsinga til stemnedeltakarane: "Jeg ligger ved brygga og venter på ordre. Vil Herren at jeg skal gå i land, så gjør jeg det, vil han at jeg skal legge fra, så er jeg rede til det." Dette vart hennar siste helsing. Den 18. august 1969 døydde ho.

Forstandar Karl Hykkerud heldt minnetale i Vadsø radio same dagen, der sa han m.a: "Et ualminnelig virksomt liv er slutt, en stor personlighet er borte. Tomrommet etter Alma Halse vil både merkes og kjennes i vid omkrets, men aller mest ved Betania barne- og pleiehjem som hun grunnla og var leder for i mer enn tretti år ---
Det var ikkje berre arbeidsdagar i Alma Halse sitt liv, men og festdagar og høgtidsstunder. Ei av desse var då Alma fekk H.M. Kongens fortenestemedalje i gull og ho fekk audiens for å takke. Då Alma kom inn til adjutanten i forromet sa han til henne: "Får jeg gi dem et godt råd, frøken Halse? De må neie litt dypere enn ellers når de møter H.M. Kongen." "Jeg må få lov å si, herre adjutant, at jeg ikke klarer å neie, jeg har aldri vært flink til det, og nå klarer jeg det ikke," svarte Alma. Då klappa adjutanten henne på skuldra og sa: "Vær bare slik som De er, frøken Halse."
Alma var alltid slik ho var, anten ho møtte Kongen, ein statsråd eller ho stod bøygd over sjukesenga til den hjelpelause. For henne var alle like store og like verdfulle.
Alma Halse gjorde sterke inntrykk på dei ho møtte. Stein Fossgard som i si tid sat i departementet hadde ein gong besøk av Alma på kontoret. Dette enkle besøket gjorde eit sterkt inntrykk på han. Då han fekk høyre at Alma var død, sa han: "Henne glemmer jeg ikke."

Med desse få enkle orda har Fossgard gjort seg til talsmann for svært mange kringom i landet vårt.

All ære til Jesus!

Når vi les om Alma Halse og livsverket hennar, vert ein fylt av undring og djup respekt over korleis Gud kan utruste og bruke menneske.

Arbeidet ved Betania har vekt oppsikt og interesse langt utover våre eigne landegrenser. Alma Halse tok imot kallet, var lydig og ho gjekk heilhjarta inn i tenesta. Mange har heidra henne for dette, men ein kan trygt seie at alt av heider og ære gav ho vidare til sin store himmelske arbeidsgivar og hjelpar. Ho gløymde heller aldri dei mange meinigheitene, foreiningane og einskildpersonane som støtta henne økonomisk og med forbøn, og dei mange medarbeidarane som trufast stod saman med henne i arbeidet.
Diktet som vi tek med som avslutning i dette heftet er skrive av Øivind Fragell, ein annan pioner innanfor pinserørsla. Det vart skrive til Alma sin 60-årsdag 24. november 1967, knapt to år før ho døydde.

Almas 60 års dag, 24.11.67

 

Jeg hyller deg Alma, fordi du brøt ut 
fra selvnytelsens iskalde arme.
Fordi ditt utsyn fra høyde og nut 
har fylt deg med smerte og harme.
Mens andre har talt med bevingede ord
om pinsens betydning og nytte,
har du for den fattige dekket ditt bord,
og oppsøkt den fattiges hytte.

Men ingen må tro at du ikke har talt,
du taler vel mer enn de fleste,
især når det røynet, især når det gjaldt
å hjelpe, å elske sin neste.
Den dirrende røsten med mektig diskant
har vekket så mange av dvale.
Det er så visst ingen dusinpredikant 
når Alma står fram for å tale.

Men Alma, slikt er det så mange som kan,
vi kjenner den åndsbårne type. 
Den salvede kvinne, den salvede mann,
som henter opp skatter fra "dypet".
Men du har visst funnet en sjelden juvel,
på felter hvor andre er fjerne,
og derfor er tjenesten alltid så hel
- eksempelet, en lysende stjerne.

Det er ikke alle som bryr seg om slikt,
selv om man har kall til å virke.
En velger som regel det beste distrikt
og kretser om plattform og kirke.
Og Gud som plasserer de store og små
og de med det større register,
han har nok problemer når ingen vil gå,
men helst reise nord - som turister.

Det hendte vel ofte at tårene fløt
når ensom du stod der på skansen,
men mesterlig satte du inn dine støt
og brukte trompeten og lansen.
Snart kunne du mønstre en kjempende tropp
en fylking du ildnet og førte.
Det var vel et valgspråk å aldri gi opp,
og det var da noen som hørte.

Jeg rekker deg Alma, en liten bukett
av høstens betagende flora.
Idag skal du kjøre i gyllen karét,
vår egen heltinne - Deborah.*
Du tåler litt virak og vet å forstå
hvor æren og prisen skal sendes.
Om noen litt ekstra på trommen vil slå
og fyrverkeriet skal tennes.

For summen av alt er et verk ifra Gud
og du ble den lydige tjener.
Gud gi at hver kristen ga akt på det bud
som ånden og hånden forener.
Ha takk at du tolket så innerlig klart
det Mesteren talte og lærte.
Kan hende vi fikk noen bønner besvart
om det lå litt mer på vårt hjerte.

 

Øivind Fragell

* Deborah: 
Profetkvinne, ei mor i Israel.
(Dom. 5.7.)

 

Etterord

Alma Halse valde namnet "Betania" på institusjonen ho bygde. Dette var namnet på ein liten by, knapt 3 km utanfor bymuren til Jerusalem. Namnet tyder Nådens Hus, og er såleis eit namn som forpliktar.
Det har til alle tider vore menneske som av ulike årsaker har hamna "utanfor bymuren". Då er det godt å kome til eit Nådens Hus der ein kan få hjelp, pleie og omsorg både fysisk, psykisk og åndeleg. Betania Alta er no meir enn før knytt til det offentlege, dette vil og prege driftsform og arbeid. Men svært mange stiller seg bak ynskje om at Betania framleis må vere eit Nådens Hus med omsorg for HEILE mennesket i tråd med Alma Halse sitt kall og arbeid.

Lars Almklov.

Når eg no vil gje ut eit lite hefte om liv og lagnad til Alma Halse, vil eg takke Dagrun Almklov for at ho skaffa meg bøker og blad om Alma Halse sitt livsverk.
Eg vil og takke Lars Almklov for at han har skrive kommentarar til ein del som er skrive og fortalt om Alma Halse. Utan hans hjelp ville ikkje dette heftet kome ut.
Eg sa til ein kamerat at eg ville samle litt stoff om Alma Halse sitt liv og lagnad. Han spurde då kven eg trur les slikt. Eg kan ikkje gje svar.
I skulen vår lærte vi frå Noregssoga og kyrkjesoga at nordmenn drog på vikingferd og drap og plyndra. Kristendommen vart innført for 1000 år sidan, med drap og store mannefall. Alma Halse brukte ikkje slike middel. Kanskje born og ungdom i skulen burde få lære litt om Alma Halse sitt arbeid. Nyleg var eg ein tur til Alma Halse sin barndomsheim. Ho var fødd på Halse i Sundalen 24. november 1907. Eg tenkte på korleis livsvilkåra var den tida i 1927, då Alma var 20 år, dei harde 30- åra gav ikkje anna enn hardt arbeid og nøysemd.
I dette høve kjem eg på eit sitat frå Ame Garborgs "Fred":

 

Det er eit sterkt, tungt Folk, som grev seg gjennom
Live med Gruvling og Slit, putlar med Jordi og
granskar Skrifti, piner Korn av Auren og von av
sine Draumar, trur på Skillingen og trøystar seg til Gud.

John Moen

4
3
2
1