Logo

Til barn og gamle, til friske og lamme,
vi vil rekke vår arm. Vi vil løfte og bære,
vi vil leve og lære det Gud har oss vist.
Alma Halse

 
 
 
 
Av Karl Hykkerud
 

Et nytt Betania reiser seg fra ruinene
Den øverste tittelen er hentet fra en reportasje William Bjerke hadde i bladet "Korsets Seier" høsten 1945 i et spesielt Finnmarksnummer. Sammen med familien hadde han vært med under evakueringen av barnehjemmet. Det ble ikke uten dramatikk. I en overfylt buss blant tyske troppetransporter og russefanger på vei mot Narvik ble de rammet av sykdom, difteri. Gutten hans døde, selv ble han syk og internert sammen med barnehjemmet i Narvik. Sommeren 1945 var han tilbake i branntomtene i Alta på en rekognoseringstur. I Alta møtte han tre av betjeningen ved barnehjemmet som allerede var kommet nordover. Modige mennesker som alle nå er borte. Disse var Svanhild Manneråk, Ragnhild Nymoen og Anders Halse. Fred over deres minne.

De hadde kommet seg til Holmensetra, Nedre Stengelsen. Her hadde de evakueringshøsten gravd ned en hel del ting av husgeråd og ikke minst slakt av sauer og en stor okse var saltet ned i tønner. Her tok de fatt på "skattegravingen". Nå hadde det ikke vært helt fritt for "gravrøveri". Noe var borte, men det må være tilgitt i slike vanskelige tider. Bjerke vendte tilbake til Narvik, men kom igjen med familie året etter. De andre ble værende. Senere flyttet de ned til Strandsletta i Bossekop og ordnet seg bosted i fjøskjelleren.

Barnehjemmets omflakkende tilværelse under krigen
Barnehjemmet med en stor flokk barn og dens betjening hadde en omflakkende tilværelse, og mange sluttet seg til underveis. Hele seks ganger måtte det flytte. Det var ikke bare å skaffe seg varig hus til så mange. Alma Halse, som hadde hovedansvaret, bar en tung byrde og det slet nok mye på henne. Samtidig tiltok tanken på hvordan de skulle få ta fatt på gjenreisningen i Alta. Av gjestfrie sykepleiere i Oslo ble hun budt på en weekend til Fagernes. I stedet for at hun her kunne slappe av og hvile ut i ro, kom tankene om å reise et nytt og større Betania med ny styrke over henne. - Det ble et nytt kall. Hun skisserte ned på et papir et bygg på 12 x 24 meter i to etasjer. Dette sendte hun til en slektning i Oslo som var bygningsingeniør i et nystartet firma som hett "Norges hus". Hun ba om tilslutning til sine planer, og om å få et kostnadsoverslag. Da hun hørte dunket av brevet som hun slapp ned i postkassen ble hun inspirert til å skrive ned noen vers. På en papirlapp med posthusveggen som underlag skrev hun følgende:

 

"Nå vil jeg glemme all sorg og slit, som vi måtte lide i denne tid. På nytt vil vi bygge og branntomter rydde, for nyskapningstid.

Til barn og til gamle, til friske og lamme, vil vi rekke vår arm. Vi vil løfte og bære, vi vil leve og lære, det Gud har oss vist.

Mest glede gir Jesu ord: Et rom jeg går og bereder.
Når rommet ferdig beredt er; han henter sine der de er,
som rede er til hans komme.

Det land ingen krig skal nå, den mur ei no`n bombe slår,
og hjemmet der skal ei brenne. Til dette hjem vil vi stevne...."

Gjenreisningen tar til i Alta
Det utrolig hva et menneske kan mobilisere av selvoppholdelsesdrift, pågangsmot og livsvilje. Ja, jeg vil også føye til; av kjærlighet når det virkelig kreves og røyner på. Det er i alle fall finnmarksbefolningen et bevis på. De vendte tilbake til en landsdel som var lagt totalt i aske -til branntomtene. De som tok fatt på Strandsletta i Bossekop stod ikke tilbake i så måte. I ettertid kan det ikke annet enn vekke vår beundring. Ikke minst overfor de kvinner som skulle skaffe mat og sørge for renhold til mange. Strømmen av mange nye "gjenreisere" var stor.

Utgraving av tomta og støpearbeid tok til utover høsten og vinteren. Til forskjell fra evakueringshøsten ble denne meget streng, vinteren med. På Østlandet var Alma, og skulle sørge for å få organisert materialtransport til det nye bygget - ingen lett jobb. Krigen hadde satt sine spor i hele landet, og byråkratiet har ikke alltid vært like lett å skjære igjennom. Først måtte arbeidsfolkene ha et sted å bo. Et ferdighus som skulle tjene som arbeidsbrakke ble kjøpt inn, likeså en stor militærbil. Alt ble lastet på bilen og kjørt nordover. En traust kar fra Oslo, Sigurd Hauge, var sjåfør, og som annensjåfør og kjentmann var tidligere skipskaptein John Børmark med. Han hadde tidligere gått i land, og slått seg ned i Alta, nå ville også han tilbake til branntomtene. Men det ble en lang transport med store vanskeligheter. Fjelloverganger ble sperret av snø, og den siste delen måtte transporten skje med båt. Først en måned senere nådde de fram til Alta. Arbeidsbrakken ble reist og de flyttet inn julaften. Å komme inn fra temmelig kummerlige forhold som presenning, bølgeblikkplater og jordgammer ble en ekstra høytid.

Det vil ikke være plass å komme nærmere inn på den første gjennreisningsvinteren, men arbeidet pågikk hele tiden. Betania var det første permanente bygget som ble reist i Alta etter krigen. Den 9 juli 1946 vil alltid stå som en stor merkedag både for Betania, og Alta for øvrig. Denne sommeren besøkte Kong Haakon med sitt følge den nedbrente landsdelen. Med Alta og Kautokeino kommune som vertskap, spiste Kongen middag som de første offisielle gjester i det nye Betania.

Furuly
Det går ikke an å snakke om Betania uten å nevne Furuly. Ja, hvordan er Furuly blitt til? Under krigen måtte de være mest mulig selvhjulpen på mange måter, også når det gjaldt brensel. Ved ble hentet i skogen, og torv ble skåret på Hjemmelufts myra. En sommerdag i 1942 skulle Alma sykle inn med ettermiddagskaffe til arbeiderne som skar torv på Hjemmelufts myra.

Her lar vi boken "Alma Halse - en kvinne i kamp" som ble utgitt i 1961 fortelle:
"Da hun syklet forbi der hvor barnehjemmet ligger i dag, ble hun liksom stanset av en usynlig hånd. Hun hoppet av sykkelen, og da talte Gud til henne at hun skulle gå innover mellom de vakre, store furutrærne og be for området der og beslaglegge det til Herrens tjeneste. Hun forsto ikke noe, for hun hadde ingen interesse av tomten da hun hadde over 12 mål på Betania - Strandsletten - og hun regnet med at det var nok. Men hun fikk ikke ro, så hun bestemte seg for å adlyde Gud på tilbakeveien. Da hun kom bort på bakkekanten, ble hun stoppet på nytt. Hun gikk da bort til et hus der og spurte mannen om det var han som eide den vakre skogen. Han svarte nei, og kunne fortelle at det var statens jord. Men hun måtte bare ikke tro at hun fikk kjøpt noen tomt der, for den skogen var fredet. Den måtte være der til ly for vinden fra fjorden. Da hun skulle hoppe på sykkelen igjen, ble hun stanset på nytt. Det ble til at hun gjorde som Guds Ånd ville, og hun gikk inn i skogen og ba til Gud. Hun sa seg villig til å kjøpe dette området, eller i hvert fall søke om det. Igjen ba hun til Jesus om hjelp og veiledning. Hun forsto jo ingen ting av det hele" -...... Så langt fra boken. -...... Så langt fra boken.

Noen dager senere oppsøkte Alma Statens Skoger med ønske om tomt. Etter en del spørsmål ble søknaden sendt inn. Det kom naturlig nok ikke svar. Det var jo krigstid. Når så krigen var slutt skulle Alta med Bossekop reguleres og gjenreises. Reguleringsmyndighetene ga ikke tillatelse til at barnehjemmet kunne gjenreises igjen på Strandsletta. Et barnehjem skulle ikke ligge i sentrum, eller tett bebygde strøk. Derfor måtte det finnes en ny og egnet tomt i en ytterkant. Og spørsmålet ble hvor? Alma kunne da opplyse at hun under krigen hadde sendt inn søknad, og denne ble underlig nok funnet arkivert i Vadsø. Søknaden ble imøtekommet.

Å gjenreise barnehjemmet permanent ble et langt og smertefullt kapittel. De første positive medvinder som rådet da krigen sluttet snudde snart til motvind og storm. Det var ikke bare Betania som opplevde dette. Det ble trange økonomiske år, og ikke minst når det gjaldt den sosiale gjenreisningen. Alt annet gikk foran.

I flere år måtte barnehjemmet friste sin tilværelse på Furuly området i midlertidige lokaler. I mange år uten innlagt vann, og uten kloakk. Vann ble kjørt til området og båret inn, og skittenvannet ut. Her var det opptil 35 barn. Betjeningen skulle også ha plass.

Betaniaarbeiderne stod over for store utfordringer, og det ble meget vanskelig på det økonomiske plan å fullføre det påbegynte barnehjemmet. Først i 1959 ble det tatt i bruk. Det fikke heller ikke noen lang historie. Det var lite ønskelig fra barnevernsmyndighetene med de store enhetene, noe vi ikke sørger over.... Det ble i 1968 opprettet et mindre familiehjem på Solås, som ligger øst for Furuly - langs E6. Furuly fikk sin første ombygging, og ble tatt i bruk som alderspensjonat. Gjennom årene ble det mange slike forbedringer og utvidelser og Furuly har blitt et godt sted å bli gammel på.

La meg flette inn en litt mer humoristisk tone. Alma Halse ble beskyldt av enkelte for å ville underlegge seg halve Alta. Det var mye rart som kan bli sagt, ting en helst bør møte med overbærenhet. Ved sin bortgang i 1969 beslagla hun ikke engang en gravplass i Alta - det ble i Ålesund.

Heimdal gård
Sjølberginga fra krigens dager måtte også fortsette i gjenreisningas første år. Barnehjemmet hadde tidligere hatt fjøs med kyr og sauer. Var selvforsynt med både melk og kjøtt. På Strandsletta ble det dyrket rikelig med poteter. Alt dette var en god hjelp. Da freden kom var det ingen selvfølge å skaffe mat, det var enda flere munner som skulle mettes. Strandsletta skulle ikke lenger være noen jordbrukseiendom. Den skulle legges ut til boligtomter. Kjøpmann Holger Iversen, nærmeste nabo til Betania, tilbød Alma en gammel gård i Øvre Alta som ble kalt Heimdal. Gården ble kjøpt, men det fulgte konsesjonsplikt, og det var det ikke så enkelt for en institusjon å få. Saken var helt oppe hos Kongen i statsråd. Det tok sin tid. I mellomtiden ble melkekyr kjøpt inn fra Målselv og Gibostad. Den gamle gjødselkjelleren på Heimdal tjente som fjøs det første året. Det ga melk til den store husholdningen. En brakke ble reist til bolig på høsten, og utgraving til den nye driftsbygningen ble også utført samme høst. Støpearbeidet pågikk utover vinteren og selve driftsbygningen ble reist sommeren etter. Produktene fra gården ble en viktig del av husholdningen i en rekke år framover.

Dagliglivet på Betania
Foruten det som er nevnt av byggevirksomhet var det adskillig av annen liknende virksomhet, både provisorisk og permanent rundt, Betania i årene etter krigen. Men jeg synes dette med hus og bygging er av mindre interesse. Hus er ikke noe mål i seg selv, men de skal tjene et formål. Bli heller med meg  inn i det daglige livet på Betania på den tida. Jeg var med på flytting av barnehjemmet fra Østlandet til Alta. Da krigen sluttet holdt barna til på Ådalsbruk utenfor Hamar. De skolepliktige måtte flytte nordover for å begynne på skolen. De mindreårige måtte bli enda en vinter sørpå. Det ble en utfordrende oppgave for en ungdom. Første reise på sjøen, og første tur til Finnmark. Det ble en kald og stormfull mottagelse. Da hurtigruten Lofoten klappet til kai i Hammerfest den 30. september 1946 var det storm med forrykende snøvær. Kai er vel ikke rette ordet. Vi "styltet" oss på land over noen planker. Det var ikke til å ta feil av. Vi var kommet til en krigsherjet og nedbrent landsdel. Sjøsyka i den overfylte lokalbåten "Renøy" som krysset inn i alle fjorder innover mot Alta den natta får være et kapittel for seg selv. I de over 50 år som har gått kan jeg ikke huske at det noen gang siden har vært et så forrykende uvær så tidlig som i september.

På Betania var det et yrende liv. Nesten kaos av mennesker. I første etasje var det folkekjøkken. Her ble det servert mat hele dagen. Spesielt til middag kunne det være mellom 300 - 500 mennesker som middagsgjester. Gjenreisningsfolk, og folk fra stedet. Betania var det eneste tilbudet i Alta på den tiden. Hvordan personalet mestret dette under så primitive forhold har jeg i ettertid både beundret og forundret meg over. - Dyktige og oppofrende mennesker. I andre etasje var det allerede fullt av syke og eldre mennesker. De hadde vendt tilbake til branntomtene uten noen mulighet til selv å skaffe seg tak over hodet. De hadde en sterk trang til å komme tilbake til det som engang hadde vært deres hjem og hjembygd. Det var godt at der fantes et Betania som de kunne ta inn hos. Midt oppi alt dette kom vi med en stor barneflokk. Betjeningen og arbeidsfolk skulle også ha hus. Også alle som var på gjennomreise, eller kom til stedet. Om kvelden kunne spisesalen være ryddig, men om morgenen lå det rader av mennesker langs vindusveggen på treullmadrasser. Disse var kommet i løpet av natten.

I første etasje hadde også Alta Sparebank sitt kontor. Og jeg ser klart for meg de to staute bøndene som visse dager i uka kom til banken som banksjef og kasserer. Ved siden av drev de både gårdsdrift og sagbruk. En annen kar med ryggsekk kom noe mer sjelden. Han var bankens revisor. Mennene var Paul Tangen, Petter Nilsen og Olav Romsdal. Kan du se for deg datidens og dagens banktjeneste i Alta?

Fylkesrederiet hadde også sitt kontor i første etasje. Her hadde de også ekspedisjonen. Vi hadde også en stor systue på Betania. Tre velutdannede dameskreddere sydde dagen lang. Det var nok mange "fine" damer som var innom systua i løpet av dagen. Systua var i regi av Betania.

Helstrøm hett en litt eldre mann som ofte var innom Betania. Han var telegrafbud. Det var han som i sørget for Betanias kommunikasjon med omverden i den aller første etterkrigstiden. Det var også en mørk, markant og original dame som av og til var innom, og som jeg forstod støttet Betania. Gabbi Sømme stelte med kultur. Hun var visst nok ansatt av gjenreisningskontoret. Hun var en spesiell personlighet. Emil Salamonsen, en av beboerne på Betania, stod ved hoggestabben dagen lang. Enten det var finvær, eller styggvær. Blid og fornøyd. Slik kunne jeg ha nevnt mange episoder, personer og personligheter som kommer fram i minnet. De mange medarbeidere, pasienter, barn. Også mange familier og enkeltpersoner av bygdefolket minnes jeg. Jo, det er et interessant og minnerikt billed galeri som rulles opp. Mennesker du ble glad i. Det var ikke så mye å bli rik av ved å arbeide på Betania, men menneskene du møtte gjorde deg rik på minner.

En annen gruppe som jeg ikke vil unnlate å nevne, var de som kom inn med mentale lidelser. Krigen og evakueringen hadde nok satt sine spor. På den tida var der ikke noe tilbud om behandling eller opphold i Alta. Det nærmeste sykehus var Rønvik i Bodø. Dette krevde sin innsats under de trange og vanskelige forhold som rådet. Også sett i lys av den mangelfulle medisinske og faglige hjelp som fantes.  

Storsei og lever
Å skaffe mat til så mange mennesker var nok ingen enkel oppgave. Men kostholdet bød faktisk på positive opplevelser. En landsens gutt som meg, oppvokst i hjertet av Telemark, hadde så langt jeg husker aldri sett en sei. Langt mindre smakt på den. Torsk var ikke så uvanlig selv på landsbygda, men sei, nei. Storsei var det rikelig av i Altafjorden på den tida. Storsei med lever var ofte på menyen, og det var herrekost for gjenreisningsfolket og alle munner som skulle mettes. I dag må en nesten spørre; hvor er det blitt av storseien?

Julegrisene
Historien om julegrisene begynner på Ådalsbruk. Der var det ikke bare barn, men også to velfødde griser. Etter Alma sin mening hadde de enda ikke nådd den modne alder. Dermed måtte de være med på flyttelasset i levende livet. De skulle jo bli julemat i den store husholdningen hjemme i Alta. Dyrevernet krevde at de måtte ha hver sin kasse, og den måtte være så stor at dyrene kunne gå fritt omkring. Å snekre kasser var ingen uoverkommelig sak bare en hadde noe å lage dem av. Det var strenge rasjoner på alt av materialer og spiker, og uten anvisning fikk ingen kjøpe. Anvisningen fulgte normalt med byggetillatelse. På et sagbruk fikk vi noen skrapmateriale, såkalt bakhun. Ved siden av noen få rustne spiker vi hadde var jeg på et bygg som Frelsesarmeen reiste på stedet og tinget spiker. Med velvilje fra byggeformannen fikk jeg låne 60 stykker seks tommers klipte spiker. Spikrene ble utlånt på en betingelse: Samme antall spiker måtte sendes tilbake når vi kom fram til Alta. Det løftet ble holdt. Grisene kom vel fram samtidig med barna, og ble plassert i et noe primitivt husvær i en del av den gamle fjøskjelleren. Her levde de forholdsvis gode dager fram mot jul. Det var mye skyller som kom fra Betanias store husholdning. De vokste og la på seg, det gjorde busta også under den forholdsvis lave temperaturen de levde under. Innunder jul hadde de nådd sitt livs mål.

Sluttord
Jeg vil slutte der jeg begynte om skattegraving i Alta. Er det skattegraving som har vært hovedsaken i Betania sitt arbeide også senere gjennom årene? Ikke først å grave fram materielle verdier, men menneskelige skatter, enkeltmennesker. Der finnes verdier som ikke kan måles i kroner - menneskeverdier.

4
3
2
1